White Lies er bandet som i 2008 toppet alle lister over kommende suksesser vi kunne vente oss i det nye året. Guttene i bandet er blitt betegnet som britenes egne The Killers, og sounden kan uten tvil knyttes opp mot andre band som Editors eller til og med Ian Curtis og Joy Division. Og det er ikke uten grunn at store navn som dette nevnes, for dette er sporene som griper deg med råskap og ikke slipper taket før det er over. Åpningssporet Death tenner plata og setter standarden med en fengende og sterk låt.
Tekst: Adriane Lunde
Tette tromme og tung bass bygger seg opp, og dersom volumet er høyt nok er sannsynligheten stor for at den rungende stadionfølelsen raskt røsker deg vekk fra gulv eller bussete. Videre følger den kraftfulle To Lose My Life – en låt du sannsynligvis har hørt over radioen den siste tiden (ved radio refereres det ikke til p4 eller Radio Norge). Dette er en solid låt – og med et ubetalelig driv og et refreng energisk som få, garanterer jeg at vokal og basslinjer ikke forlater øregangen med det første.
Heldigvis makter bandet og holde på lytteren, og både puls og nerve holdes i helspenn gjennom intens, tilstedeværende vokal og herlig rå musikk. Jeg er fristet, men det burde ikke være nødvendig å nevne flere overbevisende låter. For dette er virkelig overbevisende. Dog, bandet tok turen rett inn på britiske hitlister i løpet av svært kort tid, har likevel andre valgt å trille terning til både enere og toere (deriblant norske vg). Bandet er blitt omtalt som det ene og det andre, og danser limbo mellom årets hype og årets debut. Men dersom de andre nevnte bandene over trigger deg, er det ingenting som bør stå i veien for at du sjekker ut disse lovende guttene fra London så fort som mtulig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar